Medisinsk assistert reproduksjonsteknologi
Assistert reproduksjonsteknologi, eller ART, er et samlebegrep for ulike medisinske prosedyrer som brukes for å løse problemer knyttet til kroppens reproduktive funksjoner. Ikke alle kan få barn på naturlig måte. Med ART trår vitenskapen til og gir disse personene et valg de ellers ikke ville hatt.
Etisk sett er dette et komplisert tema, slik det ofte er når man møter muligheter for å tilfredsstille instinkter på kunstig vis: fertilitetsbehandlinger har ført til en betydelig økning i antall flerlingesvangerskap; ovarialstimulering kan gi alvorlige bivirkninger; et barn som har blitt båret fram av en surrogatmor kan ønske å møte henne, til tross for de juridiske foreldrenes ønsker. Slike faktorer krever vanskelige avgjørelser.
Fertilitet
I fravær av underliggende problemer har et heterofilt par omlag 25% sjanse for å bli gravide i løpet av én menstruasjonssyklus. 60% av par oppnår dette innen 6 måneder, 80% innen et år, og 90% innen 18 måneder.
Sjansene for å lykkes avhenger i stor grad av timing. Den ideelle tiden er innenfor «fertilitetvinduet», altså noen dager rundt eggløsning (omtrent to uker før mens). Egget overlever i egglederen i 12 til 24 timer—målet er at en sædcelle skal befrukte egget i løpet av dette tidsrommet. Samleie anbefales minst tre ganger i uken for par som ønsker å bli gravide.
Hvis et år har gått uten resultat, uten prevensjon og med regelmessig samleie, bør man vurdere om det kan foreligge fertilitetsproblemer. Da er det tid for utredning og tester for å finne mulige årsaker. Legen vurderer saken individuelt, og det kan i noen tilfeller være både mulig og lurt å få en vurdering tidligere enn dette.
Både menn og kvinner kan rammes av infertilitet, og årsakene kan strekke seg fra genetikk til sykdommer eller livsstil. Det er viktig at begge parter sammen konsulterer legen for å se helheten, diskutere vaner eller forhold som kan hindre graviditet, samt tidligere helse og fertilitetsvurderinger.
For menn innebærer fertilitetsvurdering som regel en sædanalyse (antall sædceller, bevegelighet, utseende, samt prøvevolum og pH), og kan inkludere biokjemiske tester (for å vurdere funksjonen til de sekundære kjønnsorganene).
For kvinner kan fertilitetsvurdering inkludere blodprøver (måling av bestemte hormoner), hysterosalpingografi (røntgen av livmor og eggledere), eller laparoskopi.
Både menn og kvinner kan testes for klamydia (en kjønnssykdom som kan påvirke fertilitet), tilbys ultralyd, hormonprøver eller karyotyping (for å se etter genetiske årsaker).
I noen tilfeller kan en sunnere livsstil (slutte å røyke/drikke, endre kostholdet, regulere vekten) forbedre fertiliteten nok. I andre tilfeller kan løsningen være kirurgisk fjerning av muskelknuter eller arrvev i livmoren, fjerning av blokkering i sædlederen, eller hormonbehandling.
ART er ingen lett vei—det kan være følelsesmessig krevende, tidkrevende og kostbart. Fremtidige foreldre bør vurdere sine alternativer nøye før man går videre med store inngrep.
Ovarialstimulering
Kvinnelige kjønnshormoner skilles ut av hypothalamus, hypofysen og eggstokkene. Hypothalamus utskiller GnRH (gonadotropinfrigjørende hormon), hypofysen skiller ut gonadotropiner: luteiniserende hormon (LH) og follikkelstimulerende hormon (FSH), og eggstokkene produserer østrogen og progesteron. GnRH regulerer utskillelsen av gonadotropiner, som igjen regulerer østrogen og progesteron; østrogener hemmer utskillelsen av GnRH, LH og FSH. Ovarialstimulering kan derfor påvirke alle tre nivåer.
Det finnes to hovedtyper ovarialstimulering:
- Ovarialstimulering alene, aktuelt ved eggløsningsforstyrrelser.
- Ovarialstimulering i sammenheng med ART (kunstig inseminasjon eller prøverørsbefruktning).
Ved infertilitet grunnet eggløsningsforstyrrelser, kan legen foreskrive et antiøstrogen—klomifencitrat. Dette binder seg til østrogenreseptorene i hypothalamus og hypofysen og hindrer dem i å senke FSH- og LH-nivåene.
Antiestrogener har fordelen av å være tabletter, og krever ikke samme tette oppfølging som andre behandlinger. Risikoen for overstimulering er også lavere. Derfor er de førstevalg ved anovulasjon (ingen eggløsning) eller dysovulasjon (uregelmessig eggløsning) — der eggstokkene produserer østrogen og hypofysen fortsatt fungerer.
Antiestrogener kan likevel gi bivirkninger, som synsforstyrrelser, hetetokter, hodepine og blødning mellom menstruasjoner. Risikoen for flerlingesvangerskap, spontanabort og ektopisk graviditet øker også.
Ved stimulering før IVF eller kunstig inseminasjon består ovarialstimuleringen av to faser, der den første handler om å blokkere produksjonen av LH og FSH og styre kvinnens syklus fullstendig ved hjelp av GnRH-agonister og -antagonister, som gis i injeksjonsform.
Dersom behandlingen ikke gir resultat etter noen få sykluser, brukes kraftigere medisiner—i hovedsak gonadotropiner som direkte stimulerer eggstokkene. Kvinner med anovulasjon grunnet hypofyse- eller hypothalamussvikt behandles også slik.
Disse medikamentene injiseres under huden, ofte av kvinnen selv. Gonadotropiner er mer effektive enn klomifencitrat, men risikoen for ovariestimulering og flerlinger er større, noe som krever hyppige ultralyder og hormonprøver for å kunne justere dosen optimalt og følge utviklingen av eggblærer.
Når flere follikler har utviklet seg, får kvinnen en sprøyte med koriongonadotropiner (hCG), et hormon som utløser eggløsning innen 32 til 38 timer.
Gonadotropiner kan forårsake ovariehyperstimuleringssyndrom, med hovne og smertefulle eggstokker, og i alvorlige tilfeller vektøkning, magesmerter, oppkast og pustevansker.
Gonadotropiner øker også risikoen for flerlingesvangerskap. Selv om de fleste flerlinger fødes uten større komplikasjoner, regnes slike svangerskap som høyrisiko. Fosterreduksjonskirurgi forbedrer sjansen for et friskt barn ved å fjerne ett eller flere fostre. Dette kan være nødvendig ved komplikasjoner, men er ofte et tungt valg.
Intrauterin inseminasjon (IUI)
Intrauterin inseminasjon, eller kunstig inseminasjon, er en forholdsvis enkel behandling i tre trinn:
- En sædprøve renses for unødvendig slim og lite bevegelige sædceller, slik at kun friske sædceller blir igjen.
- Kvinnen holder øye med eggløsning med prediktortest eller hos lege, enten i naturlig syklus eller sammen med medisiner som stimulerer eggløsningen.
- En dag eller to etter eggløsning føres sæden inn i livmoren med et kateter. Etter å ha ligget stille litt, kan kvinnen dra hjem.
IUI brukes ofte ved uforklart infertilitet, eller der sædcellen har problemer med å nå egget, for eksempel ved nedsatt sædkvalitet; hindringer i slimet eller arr; eller der egget mangler.
Par som ikke kan bidra med egne sædceller—som infertile par, lesbiske par eller enslige kvinner—kan bruke donorsæd til prosedyren. All donorsæd screenes for infeksjoner og arvelige sykdommer. Par som ikke kan bære frem et barn kan også benytte surrogatmor takket være denne metoden.
IUI kan også hjelpe ved sædallergi, som gjerne gir rødhet, hevelse og svie ved kontakt med sædvæske. Denne sjeldne tilstanden kan ramme både kvinner og menn. Kondombruk kan forebygge, og desensibilisering gir varig bedring. IUI er et godt alternativ for kvinner som ikke tåler proteinene de reagerer på, siden de fjernes før prosedyren.
Intrauterin inseminasjon er relativt trygt. Det finnes en liten risiko for infeksjon, og det kan oppstå litt blødning etterpå, men dette er som regel ubetydelig. Brukes ovarialstimulering samtidig øker risikoen for flerlingesvangerskap.
IUI er vanligvis ikke aktuelt ved moderat endometriose, lav sædkvalitet eller uforklart infertilitet—disse tilfellene gir ofte liten effekt.
Prøverørsbefruktning (IVF)
Prøverørsbefruktning innebærer at egg befruktes utenfor kroppen, i laboratoriet—«in vitro», som bokstavelig talt betyr «i et reagensrør». Dette tilbys som regel de som ikke lykkes med enklere ART-metoder, eller har forsøkt forgjeves. IVF muliggjør også surrogati: kvinnens egg befruktes med partnerens sæd og embryoet bæres frem av en surrogatmor.
- Trinn én i IVF er kontrollert overstimulering av eggstokkene (COF). Dette starter med å hemme den naturlige syklusen til kvinnen for å forhindre for tidlig eggløsning. Hun mottar daglige injeksjoner med gonadotropiner for å fremme eggproduksjonen. Utviklingen overvåkes nøye før eggløsningen utløses med HCG.
- Trinn to: 34–36 timer etter HCG-sprøyten hentes de modne eggene ut, blir kontrollert og plassert i et inkubatormiljø.
- I trinn tre tilsettes sædceller i skålen sammen med eggene, slik at eggene kan befruktes og bli zygoter. Et godt utviklet zygote velges for å utvikle seg til blastocyst, som har bedre sjanser for å feste seg.
- Trinn fire: ett eller to av de embryonene med best kvalitet overføres til livmoren ved hjelp av et mykt kateter.
Går alt som det skal, vil et embryo feste seg og føre til graviditet. Suksessen av IVF-behandling avhenger av alder og helsestatus til kvinnen, årsaken til infertiliteten, hvor mange embryoer som settes inn, og antallet forsøk.
Det finnes risiko. Flerlingesvangerskap kan oppstå når flere embryoer settes inn. Dette medfører høyere risiko for tidlig fødsel og lav fødselsvekt.
Bruk av stimulerende fertilitetsmedisin (som HCG) kan gi ovariehyperstimuleringssyndrom, som medfører hovne, smertefulle eggstokker.
Risikoen for spontanabort ved IVF er omtrent 15–25%, likt som ved spontan graviditet.
Det kan oppstå komplikasjoner under egguthenting. Bruk av nål kan føre til blødning, infeksjon eller skade på tarm, blære eller blodårer. Også narkose eller bedøvelse gir egne risikoer.
2% til 5% av kvinner som bruker IVF får en ektopisk graviditet. Dette skjer når det befruktede egget fester seg utenfor livmoren, oftest i egglederen. Graviditeten må da avbrytes akutt, fordi den ikke kan gjennomføres normalt.
Risikoen for fødselsskader øker med kvinnens alder, uansett hvordan barnet er unnfanget. Derfor anbefales ikke IVF til kvinner over 40 år. Tilsvarende aldersgrenser gjelder ofte for egg- og sæddonorer.
Du kan følge syklusen din med WomanLog. Last ned WomanLog nå:
